Hopp til innhold

2G

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

2G er andre generasjons mobiltelefoni og var den første digitale mobile taletelefonien som etterfulgte analoge systemer (blant annet NMT). 2G-tjenester innebærer taletelefoni samt kapasitet for enkle dataoverføringer (f.eks. SMS) over mobiltelefon. Tyngre dataoverføringer krever dekning for 3G eller 4G mobilteknologi, mens TV på mobilen krever egne, mobile kringkastingsteknologier.

Utbyggingen av 2G fra 1992 ved hjelp av GSM-teknologien innebar et stort framskritt ved at mobiltelefonene for første gang kunne overføre tekst og annen data med 9 til 38 kbps datakapasitet. Midt på 1990-tallet ble det utviklet tilleggsteknologier som økte datakapasiteten i GSM, først og fremst britiske GPRS,[1] også kalt 2,5G, og svenske EDGE, med henholdsvis 170 og 236 kbps teoretisk datakapasitet. Økningen i overføringshastighet muliggjorde utviklingen av internettjenester på mobilen ved hjelp av WAP (Wireless Application Protocol).

3G-utviklingen fra omkring 2000 har ytterligere økt mulighetene for dataoverføring, både internett på mobilen og nedlasting av bilde og film, samt streaming av TV-sendinger.

Teknologier

[rediger | rediger kilde]

Mobiltelefoni er teknisk sett overføring i tale i form av digitale informasjonspakker, som skilles fra hverandre i nettet ved enten å sendes i kodet (CDMA)[2] eller tidsdelt (TDMA) kanalaksess.[2]

Den vanligste 2G-teknologien (standarden) er i dag GSM (Global System for Mobile Communication) som bygger på TDMA kanalaksess.[2] GSM-standarden ble utviklet i Norge og Sverige tidlig på 1980-tallet,[1] og la grunnlaget for mobilindustrien ved Ericsson og Nokia. Den ble tidlig standardisert i Europa etter at den europeiske teleunion i 1986 valgte GSM.[1] I alt 81 % av alle mobilabonnement i verden i 2008 baserer seg på GSM.

GSM ble utviklet fra 1982 da de europeiske teleselskapene i CEPT etablerte arbeidsgruppen Groupe Special Mobile.[2] I NMT var telefonnummer brent i telefonens hardware, mens i GSM ble telefonummer og abonnement lagret i en brikke eller kort (sim-kort) som kan flyttes mellom telefonapparater.[3]

I USA ble teknologien DSC utviklet på 1990-tallet, men den er blir erstattet av GSM i de landene hvor den slo rot. En annen 2G-teknologi i USA og Canada er iDEN, som er TDMA-basert og kun brukes av 0,9 % av verdens mobilkunder i teleselskapene Nextel og Telus Mobility. Også teknologien D-AMPS i USA er TDMA-basert, og har 0,2 % utbredelse på verdensbasis.

Andre systemer omfatter først og fremst varianter av CDMA kanalaksess, særlig i Kina og Japan (W-CDMA), som 17,5 % av abonnentene globalt bruker. 2G-teknologien til noen operatører i Japan kalles PDC og har 0,5 % markedsandel på verdensbasis, mens den i Amerika og Kina kalles IS-95 eller cdmaOne.

Frekvensplassering og utvikling

[rediger | rediger kilde]

2G-tjenester tilbys i mobilnettverk i ulike frekvenser,dvs i ulike deler av det elektromagnetiske spekteret.

GSM sendes normalt i 900 MHz-båndet (860-970 MHz), men kan også sendes i 1800 MHz-båndet. GSM ble videreutviklet på 1990-tallet til å gi større overføringskapasitet, såkalt 2,5G. Dette ble først lansert i Storbritannia (GPRS) og Sverige (EDGE). Disse teknologiene er direkte utviklinger av GSM som anvendes i GSM-lisensene (GSM-båndene) hos hver enkelt operatør.

Omkring år 2000 ble det i Europa lansert en ytterligere kraftig overføringsteknologi på basis av GSM-teknologi, nemlig UMTS eller Tredje generasjons mobiltelefoni – 3G. Denne krever større båndbredde – minst 5 MHz for hver bærer (carrier) – og ble derfor av plasshensyn tidlig lagt i enten 1800 MHz-båndet eller 2100 MHz-båndet. Men UMTS-teknologien kan også sende tjenester i 900 MHz-båndet.

2G i Norge

[rediger | rediger kilde]

Norge var et pionerland i utvikling av mobiltelefoni, med NMT første generasjons (analogt) system utbygd fra andre halvdel av 1970-tallet.[2] GSM ble introdusert av NetCom i februar 1993 og Telenor i mars 1993. Senere kom Teletopia (nå MTU) med eget nett og fra 2007 bygger også Network Norway opp et tredje GSM-nett i Norge. Andre tilbydere leverer tjenester ved å leie aksess til de tre operatørenes nettverk, og det var 1. juli 2007 i alt 34 mobiltilbydere i Norge.[4] Etter utbygging av GSM ble mobilitelefoner allemannseie. I 1981 var omkring 40.000 abonnenter i Norge, i 1998 var det over 2 millioner. Telenor doblet antall abonnenter fra rundt 250.000 i 1995 til 530.000 i 1996. Telenor hadde nær 500.000 abonnenter på det meste i 1995.[5]

I Norge sendes 2G utelukkende over GSM-teknologien i 900 MHz- og 1800 MHz-båndene.

Selskapene har oppgitt dekningen er meget god, NetCom oppgir 98 % befolkningsdekning mens Telenor oppgir 99,86% befolkningsdekning og 86,33 % arealdekning. De to operatørene har henholdsvis 3 600 og 5 800 basestasjoner for GSM i Norge, pluss forsterkere i tunneler osv. (repeatere). Det er også dekning på Svalbard og på oljeplattformene i Nordsjøen. Telenor har dessuten 3G-dekning på Svalbard og turbo-3G HSDPA-dekning i Longyearbyen.

På slutten av 1990-tallet var det god 2G-dekning i og nær tettsteder, og langs hovedveiene.[3]

Utfasing

[rediger | rediger kilde]

Telenor og Telia planla å fase ut 2G i 2025. Telenor utsatte demontering av 2G til 2027. 2G har vært brukt til kommunikasjon mellom maskiner eller apparater blant annet trygghetsalarmer, heiser, vann- og avløp, melkemaskiner i landbruket og kjøretøy. Ifølge NRK var i 2024 120.000 trygghetsalarmer basert på 2G. Utkoblingen av 2G ble varslet 10 år tidligere. Brannvarsling og innbruddsalarmer har vært basert på 2G. 3G ble lagt ned i 2021. Finland har utsatt utkoblingen til 2030.[6] Omkring 700.000 kjøretøy var i 2024 tilkoblet 2G for varsling av ulykker og lignende (såkalt eCall). Utfasingen i 2025 har vært omdiskutert.[7][8][9] Bakgrunnen for utkoblingen er å frigi plass til 4G og 5G.[10]

2G i verden

[rediger | rediger kilde]

Dekningen av 2G mobiltelefoninett er svært ulikt fordelt i verden, men det er bare tre stater som ikke har noe offisielt nettverk: Nord-Korea, Myanmar (Burma), og Somalia. Sistnevnte land har dog uoffisielle nettverk som virker i de større byene. Landene Afghanistan, Angola, Bhutan, Guinea, Guyana, Den sentralafrikanske republikk og Turkmenistan har bare dekning i hovedstadsområdet.

Andre områder som ikke har dekning omfatter de fleste områder av Sahara, indre Australia, vestlige Kina, Sibir, Grønland, Borneo og Amazonas, samt den indonesiske delen av Ny-Guinea (Irjan Jaya).

Følgende land hadde størst mobildekning for 2G taletelefoni i 2008:[11]

Over 80 % arealdekning

  • Vest-Europa, Øst-Europa (Kosovo ikke medregnet), Baltikum, Belarus, Kaukasus, Tyrkia, Ukraina
  • Bahrain, Bangladesh, Filippinene, De forente arabiske emirater, Japan, Kuwait, Libanon, Malaysia, Maldivene, Qatar, Sør-Korea, Taiwan, Thailand, Vietnam
  • Gambia, Mauritius, Reunion, Seychellene, Sør-Afrika-Republikken, Swaziland, Uganda, samt bebygde deler av Algerie, Egypt, Libya og Namibia
  • Antillene, El Salvador, Jamaica, Puerto Rico, Trinidad, Uruguay

Over 60 % arealdekning

  • India, Java, Jordan, vestlige Russland, Sri Lanka, Yemen
  • Kapp Verde, Lesotho, Marokko, Tunisia
  • Costa Rica, Haiti, USA, bebygde deler av Brasil og Chile

Over 40 % arealdekning

  • Oman, Syria, østlige Kina
  • Ghana, Senegal, Sierra Leone, Tanzania, Togo
  • Argentina, Den dominikanske republikk, Guatemala, Honduras, Mexico, Panama


Markedsandeler for 2G-teknologiene
Markedsandelene for mobiltelefoniteknologier i 2008 var:[12]

  • GSM 81,0 % (inkl GPRS, EDGE,UMTS, HSDPA, HSUPA)
  • CDMA 11,8 %
  • W-CDMA 5,6 % (inkl FOMA)
  • iDEN 0,9 %
  • PDC 0,5 %
  • TDMA 0,2 %

Utfasing

[rediger | rediger kilde]

I Sverige skal Telias 2G-nett etter plan fases ut i 2027. I løpet av 2025 skal Telia demontere hele 3G-nettet, de fleste 3G-telefoner kan bruke 2G-nettet.[10] Telenor og Tele2 skal etter planen koble ut sine 2G-nett i Sverige i 2025. Bakgrunnen er stor etterspørsel etter 4G og 5G.[13]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Mikalsen, Jan Petter (2003). Kommunikasjon og informasjonsteknologi. [Oslo]: Norsk fakta forl. ISBN 8278880530. 
  2. ^ a b c d e GSM. Trondheim: Tapir. 1995. ISBN 8251911907. 
  3. ^ a b Ansnes, Ellef (1995). Mobile tele- og datasystemer. Bekkestua: NKI forl. ISBN 8256232730. 
  4. ^ Post- og teletilsynet, Halvårsstatistikk 2007.
  5. ^ Seime, Gunn Randi (1999). Konkurransen i det norske mobiltelefonimarkedet. Bergen: Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning. ISBN 8272969955. 
  6. ^ Helskog, Alfred Skartveit (15. november 2024). «Nå åpner regjeringen for å droppe å slukke 2G-nettet neste år». NRK. Besøkt 6. april 2025. 
  7. ^ «Telenor utsetter 2G-stengingen til slutten av 2027». Tek.no (på norsk). 5. desember 2024. Besøkt 6. april 2025. 
  8. ^ «Flere hundre tusen bilister mister nødsystem når 2G-nettet forsvinner neste år». Tek.no (på norsk). 27. september 2024. Besøkt 6. april 2025. 
  9. ^ Røise, Martin Braathen (12. mai 2024). «Frykter 2G-slukkingen vil gjøre norske biler mindre sikre». Digi.no (på norsk). Besøkt 6. april 2025. 
  10. ^ a b Aarhus, Christian (3. juni 2024). «(+) Svenskene utsetter 2G-stenging – Norge følger ikke etter». www.bygg.no. Besøkt 7. april 2025. 
  11. ^ GSMA: kartene GSM World Coverage 2008 og GSMA European Coverage 2008.
  12. ^ GSMA: kartet GSM World Coverage 2008, Wireless Intelligence.
  13. ^ «Teknikskifte». PTS (på svensk). Besøkt 7. april 2025. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=2G&oldid=25074068»