Blasfemi

Denne berømte graffitiinskripsjonen fra Romerriket viser en korsfestet Jesus med eselhode og antas å latterliggjøre en kristen soldat. Teksten lyder ΑΛΕΞΑΜΕΝΟΣ (ΑΛΕΞΑΜΕΝΟϹ) ΣΕΒΕΤΕ ΘΕΟΝ, det vil si «Alexamenos tilber Gud».

Illustrasjon til «Om blasfemi» fra den tyske Sebastian Brants populære satire Das Narrenschiff fra 1494. Tresnittet viser en narr som plager den korsfestede Kristus.

Blasfemi (fra gresk blasphemein, «å snakke stygt om») betegner gudsbespottelse, dvs. å snakke eller skrive nedsettende eller foraktelig om det som noen anser som hellig.

I alle tider har de forskjellige religioner og deres prester eller lærde forsøkt å beskytte seg mot angrep i form av hån og spott. Om noe virker blasfemisk, avhenger av øynene som ser. For noen vil enhver kritisk ytring om ens egen religion være å anse som blasfemi. Også ateisme kan oppfattes som blasfemisk. Blasfemianklage kan derfor brukes til å begrense enhver religionskritikk, særlig satire.

Historikk

Blasfemi er omtalt i Bibelen, blant annet i Andre Moseboks kapittel 22, vers 28, der det står «Gud skal du ikke spotte, og en høvding i ditt folk skal du ikke forbanne.». Straffen for blasfemi er klar: «Og den som spotter Herrens navn, skal dø; hele menigheten skal steine ham. Enten han er innflytter eller født i landet, skal han drepes når han spotter Navnet» (3 Mos 24:16).

I jødedommen kunne blasfemi føre til at den skyldige ble steinet; i kristendommen har man blant annet risikert å bli brent. Også innenfor islam risikerer man dødsstraff, noe som til en viss grad fortsatt praktiseres i enkelte land. I Saudi-Arabia brukes dødsstraff idømt for en rekke lovbrudd, blant annet for blasfemi, og kan bli utført ved halshogging med sverd, eller mer sjelden ved en eksekusjonspelotong eller steining. Fortsatt er blasfemi straffbart i mange land, om enn ikke nødvendigvis belagt med dødsstraff.

Blasfemianklager

Blant forfattere som har vært anklaget for blasfemi, er den britiske dramatikeren og ateisten Christopher Marlowe (1564–1593), Diderot, Shelley, Heine og Mark Twain. August Strindberg og forlaget Bonnier ble anklaget for blasfemi etter utgivelsen av Giftas I fra 1884, der han i novellen «Dydens lønn» skrev at konfirmasjonen er et bedrag, for den kaller vinen og brødet for Jesu blod og legeme, mens det i virkeligheten dreier seg om «Högstedts Piccadon for 65 øre kannen og Lettströms maisoblater for 1 krone pundet». Den spanske forfatteren Fernando Arrabal (1932-) provoserte i 1971 så sterkt med sitt skuespill Babels tårn at det ble sensurert ved oppføringen på Malmö teater. I 1967 ble Arrabal fengslet av spanske myndigheter, anklaget for gudsbespottelse og forakt for fedrelandet.

I nyere tid måtte den indisk-britiske forfatteren Salman Rushdie gå i dekning pga sin roman Sataniske vers fra 1988, av mange muslimer betraktet som blasfemi mot profeten Muhammed. I 1989 utstedte derfor den iranske religiøse lederen Ayatollah Khomeini en fatwa, en verdensomspennende dødsdom, over Rushdie.

Christian Vs Norske Lovs blasfemistraff, 1687: «Hvem som overbevisis at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernæst hans Hoved afslais og tillige med Tungen sættis paa en Stage.»

Blasfemi i Norge

Christian V's Norske Lov fra 1687 sa at blasfemi skulle straffes ved at den skyldige skulle få tungen skåret ut og deretter bli halshugd.

Blasfemi var straffbart i Norge etter almindelig borgerlig straffelovs § 142 frem til 2015. Opprinnelig var bare kritikk av statsreligionen vernet for kritikk gjennom blasfemibestemmelser. Blasfemi var der definert videre enn bare gudsbespottelse, idet loven forbød å vise ringeakt «for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Dette inkluderte også for eksempel ringeakt mot sakramenter, trosbekjennelser og religiøse seremonier. Etter saken mot Arnulf Øverland ble bestemmelsen i 1934 endret til å omfatte alle religioner som er lovlige i Norge.

Påtale fant imidlertid bare sted «når allmenne hensyn krever det», og § 142 ble regnet som en «sovende paragraf» fram til den ble opphevet.

Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.

Påtale fant bare sted når allmenne hensyn krevde det.

Straffelovens § 142

I 1739 ble 18 år gamle Anders Suhm, elev på latinskolen i Kristiansand, den eneste nordmann som er dømt til døden for blasfemi. Det dreide seg om blasfemiske skriv og forsøk på brannstiftelse mot Interimskirken i byen. For dette ble Suhm dømt til halshogging; men først skulle høyre hånd hugges av, og hånden og hodet hans settes på stake. Suhm klarte å rømme, og ingen hørte fra ham igjen. I 1881 ble en mann dømt til fengsel i 20 dager for å ha strøket over ordet «religion» i sin sønns karakterbok; i tillegg hadde han ved en annen anledning skrevet «skit i den» (dvs. religionen).

En rekke norske forfattere er blitt beskyldt for blasfemi, slik som Marcus Thrane, Theodor Løvstad, Hans Jæger, Gunnar Heiberg, Arnulf Øverland, Trygve Bull og Georg Johannesen. Hans Jæger ble i 1886 dømt til 60 dagers fengsel for blasfemi og for å ha krenket offentlig bluferdighet og sedelighet. Den siste som ble offentlig tiltalt for blasfemi i Norge, var Øverland i 1933, etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Det Norske Studentersamfund. Han ble frikjent samme år.

Den siste som ble dømt for blasfemi i Norge, var Arnfred Olsen som skrev artikkelen «Den store humbug» i bladet Fritenkeren i 1912: «De «kristne» hedninger mindes sin Jesus, den jødiske religionsmaker, som tilsidst holdt dem saa grundig for nar.» Han fikk 10 kroner i bot.

I senere tid har det vært vist til blasfemiparagrafen da Statens filmtilsyn stoppet Life of Brian i 1980. På begynnelsen av 1990-tallet forsøkte muslimer i Norge å stanse den norske utgivelsen av Rushdies bok Sataniske vers. I både Danmark og Norge ble det levert anmeldelser for blasfemi i forbindelse med trykking av Muhammed-karikaturene i 2006, uten at dette førte til tiltale. Det norske Hedningesamfunnet har ved en rekke anledninger forsøkt å bli tiltalt for blasfemi, men uten å lykkes. Nettstedet herregud.com (Svevende Ord Bibelsenter) har også blitt truet med politianmeldelse av menigheten Levende Ord for sin harselering med kristendommen generelt, og deres menighet spesielt.

Da Ytringsfrihetskommisjonen la fram sin innstilling (i NOU 27, 1999), foreslo den en opphevelse av blasfemiparagrafen. Dette ble imidlertid avvist av stortingsflertallet da saken ble behandlet i 2004.

En blasfemiparagraf ble ikke tatt med i den nye straffeloven av 2005, som trådte i kraft 1. oktober 2015. En lovendring om raskere avvikling av blasfemiparagrafen ble sanksjonert 29. mai 2015. Den såkalte rasismeparagrafen (§185) forbyr «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres (...) religion eller livssyn». Strafferammen er her innskjerpet fra 6 måneders til 3 års fengsel. Det gis heller ikke noe forbehold om at tiltale bare skal finne sted når allmenne hensyn tilsier det.

Se også

• Banning
• Hedningesamfunnet

  

  Blasfemi er lite påaktet i den moderne, vestlige verden. Bildet viser en utkledt deltaker under det årlige Mardi Gras-arrangementet i New Orleans i USA som gjør narr av anklager om blasfemi i opptoget.

• Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten
• Charlie Hebdo
• Kjetteri
• Svevende Ord
• Tabu
• Ytringsfrihet
• Religionskritikk

Litteratur

• Ronnie Johanson (red.) (1989). Blasfemi: en antologi. Oslo: Lanser. ISBN 8273280497. 

Eksterne lenker

• Strl. § 142 («blasfemiparagrafen»)

Historikk

• Oppslagsordet «Blasfemi» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1915-1930 (på dansk)
• Oppslagsordet »Hädelse», et vil si «gudsbespottelse», i Nordisk familjebok fra 1910 (om nordiske forhold, på svensk)