Ekeberg
| Ekeberg | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Norge | ||
 Ekeberg 59°54′00″N 10°46′00″Ø | |||
Ekeberg (i middelalderen kalt Eikaberg) er høydedraget som stiger opp sydøst for Bjørvika i Gamlebyen i Oslo. Særpreget for berget er det langstrakte og helt flate Ekebergplatået som ligger jevnt over ca. 140 moh., mens Ekebergs høyeste punkt ligger 207 moh. og befinner seg på Brannfjellhøyden.[1]
Ekebergåsen heller ned mot Oslofjorden i vest med den såkalte Ekebergskråningen, og mot Lodalen i nord med den brattlendte Ekebergskrenten. Riksantikvaren har uttalt følgende om Ekebergs friområder:
Ekeberg er Oslos største og viktigste fortidsminneområde. Ved Universitetets Oldsaksamlings registreringer i 1972 ble nærmere ett hundre fortidsminner dokumentert innenfor friarealene. Foruten gravhauger finnes det her helleristninger, skålgroper, steinsettinger, oldtidsveier, diabas-brudd, rydningsrøyser og andre dyrkningsspor. Til sammen inngår disse fortidsminnene i et enestående kulturlandskap i sentrumsnære omgivelser som hovedstaden Oslo er alene om i Europa. Ekebergs nasjonale og regionale verneverdi er fra før tilstrekkelig avklart på grunnlag av de fredede objekter alene. Ekebergåsen tilhører det sørøstlige grunnfjellområde og er geologisk meget interessant med svart alunskifer og eruptivganger av lys bergart.
Beliggenhet
[rediger | rediger kilde]Ekeberg avgrenses av Konows gate og Ryenberget mot nord. Mot vest grenser berget til Grønlia og Kongshavn, også kalt Eikebergstøa, der det har vært havn fra jernalderen og kanskje lenger tilbake.[2] Ekebergveien går over hele berget.
Bosetning
[rediger | rediger kilde]De eldste sporene etter menneskelig nærvær på Ekeberg går tilbake til 8400 f.Kr. Disse steinalderfunnene følger oldtidens strandlinjer, mens de senere jordbrukerne etterlot seg spor på en brink dannet av morenemasser. De eldste bevarte spor etter boplasser viser store likhetstrekk med gårdsanlegg fra romertid og folkevandringstid, der det ofte lå en smie ved langhuset.[3]
Ekeberg gård
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Ekeberg gård (Oslo)
Ekeberg gård er trolig den eldste av osloområdets urgårder. Det er gjort flere arkeologiske funn i området. I skogholtet sydvest for hovedbølet er det et gravfelt fra jernalderen. Ekeberg gård ble utlagt til bymark i 1582, men solgt av Kronen til S.A. Røhrt i 1778. Eiendommen var stamhus fra 1781; overdratt til Oslo kommune i 1933. Gårdsbygningene, med unntak av våningshuset fra 1771/77, ble revet ved opprettelsen av Ekeberg Camping på 1960-tallet.
Friluftsliv og idrett
[rediger | rediger kilde]
Ekeberg var et populært utfartsområde allerede på 1800-tallet. I 1937 ble området sikret som Oslos største parkområde. Fordi Ekebergsletta ble benyttet til militære formål av den tyske okkupasjonsmakten, ble friområdene først opparbeidet fra 1947.
Etter tysk militær aktivitet under andre verdenskrig ble det da funnet en skytterstilling, rester av en vaktstue og spor etter et minefelt. På ett av trærne er det risset inn en advarsel om minefeltet.[4] Dette utgjorde del av forsvarslinjen fra Fiskevollbukta til Lutvann og Sjursøya like under Ekeberg, som var hovedhavn for innskipning av flybensin og materiell til tysk luftvåpen.[5] Ekeberg ble også valgt til en storslått tysk æreskirkegård, der Heinrich Himmler la ned krans for de falne under sitt besøk i Oslo 28. januar 1941, før han tok helleristningene ved Sjømannsskolen i øyesyn.[6] Gravene er siden flyttet til Alfaset.[7]
I 1959 ble Landbruksutstillingen (egentlig «landbrukets jubileumsutstilling på Ekeberg»)[8] holdt her, og hver fjerde nordmann skal ha vært innom.[9] Foruten Sletta omfatter parken Brannfjell og Ekebergskogen (tradisjonelt lokalnavn «byskauen»). I tilknytning til parken ligger Ballsletta med Ekeberg ridesenter. Tidligere var det her også flere innhegninger med ulike dyrearter, andedam m.m. Til parkområdet hører «hestehagan», der det er blitt arrangert konserter og andre friluftsarrangementer, og Svenskesletta (kamper mellom norske og svenske styrker i 1567). Her lå den tyske okkupasjonsmaktenes gravlund 1940–1945. Ekeberg idrettshall (Ekeberghallen) ble åpnet i 1973. Fotballturneringen Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta siden 1972. Terrengløpet Ekeberg Norway Cross ble første gang arrangert i 2011. Sletta brukes ellers til seriespill i Oslo fotballkrets, eller bedriftsfotball. Ridebane og tennisbane ved Svenskesletta. Det har også vært mindre anlegg for bueskyting og friidrett i området, og mindre skøytebaner ved Ekeberg og Brannfjell skoler. Lysløype på Brannfjell og søndre del av Sletta.
Bebyggelse
[rediger | rediger kilde]Før opprettelsen av parken ble gårdens jorder vurdert som areal for hovedstadens flyplass. Luftskipet Norge lå fortøyd her før nordpolsferden i 1926. Ekeberg hageby sør for Sletta ble påbegynt i mellomkrigstiden. På Nordjordet, en tidligere husmannsplass i skråningen langs Ekebergveien, oppsto det i mellomkrigstiden et kunstnermiljø, av pressen kalt «Ekebergkolonien», med Eivind Groven og Ingeborg Refling Hagen som sentrale skikkelser. Boligbyggingen fortsatte etter krigen; da også med blokkbebyggelse («Lille Ekeberg»). Ekeberg skole ble åpnet i 1954. Ekebergbanen langs vestsiden av høydedraget ble anlagt 1917, med sidespor mellom Jomfrubråten og Simensbråten 1931–1967. Brannfjell skole åpnet i 1974.
Ekebergrestauranten i den nordvestlige utkanten av parkområdet er et av Norges fremste eksempler på funkis-arkitektur. Like ved ligger sjømannsskolen, og det kjente helleristningsfeltet fra eldre steinalder.
Fra 1883 har det foreligget planer om en kabelbane fra Bjørvika opp på Ekeberg. Planen ble gjenopplivet i reguleringsplanen for Bjørvika/Bispevika/Lohavn i 2003. Rundt 2005–2006 meldte Christian Ringnes sin interesse som eier av Ekebergrestauranten, og tilbød å betale for bygging av bane og landingspunkt ved Munchmuseet, i tillegg til et fond for riving av banen hvis den ikke lønnet seg. I 2021 stemte likevel byrådet (Ap, SV og MDG) forslaget ned, med tanke på inngrep og ulemper som ikke var «til det beste for byens innbyggere»; men i 2021 bekreftet Ringnes at hans tilbud fortsatt stod ved lag.[10]
Folklore
[rediger | rediger kilde]Peter Christen Asbjørnsen skrev ned sagnet om Ekebergkongen 1841–1844; en «huldrekonge» eller «bergkonge» som angivelig bodde i Ekeberg, og viste seg i Bernt Ankers skikkelse – en pen og litt gammelmodig mann med stjerne på brystet – når han la seg etter kvinnene i Oslo.[11]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Knut Are Tvedt, red. (2000). Oslo byleksikon (4 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 117. ISBN 82-573-0815-3.
- ^ «Ekeberg skulpturpark», Oslo kommune; byantikvaren (s. 57)
- ^ «Ekeberg skulpturpark», Oslo kommune; byantikvaren (s. vi-vii)
- ^ «Ekeberg skulpturpark», Oslo kommune; byantikvaren (s. vii)
- ^ Lars-Ludvig Røed: «75 år etter frigjøringen: Oslo – stadig litt tysk», 8. mai 2020 magasin.oslo.kommune.no
- ^ «Ekeberg æreskirkegård – Oslo byleksikon». oslobyleksikon.no. Besøkt 9. april 2025.
- ^ «Det vakre friluftsområdet på Ekeberg skjuler en mørk historie». Dagsavisen (på norsk). 22. februar 2021. Besøkt 9. april 2025.
- ^ «Ekebergutstillingen – Oslo byleksikon». oslobyleksikon.no. Besøkt 9. april 2025.
- ^ «Ekebergutstillingen inspirerte landbruket i flere tiår etterpå». Norges Vel (på norsk). 5. august 2019. Besøkt 9. april 2025.
- ^ «Applaus til Christian Ringnes. Verken stat eller kommune ville prioritert dette». klassekampen.no. Besøkt 9. april 2025.
- ^ Asbjørnsen, Peter Christen; Moe, Jørgen (1841). «Ekebergkongen (Norske Folkeeventyr)». runeberg.org (på norsk). Besøkt 9. april 2025.
