Eros
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Eros er en av kjærlighetsgudene i gresk mytologi, tilsvarende Cupido og Amor i romersk mytologi. Antikkens forestillinger om Eros varierer, og det er usikkerhet rundt skikkelsens opphav, hans virke og hvem han i det hele tatt var. I Platons dialoger i Symposion og Faidros blir Eros behandlet. I begge dialogene er det Sokrates' taler om Eros som framstår med størst overbevisningskraft.
Aristofanes deltok i samme drikkegilde og skulle også uttale seg om Eros, men fikk ifølge Platon hikke, og måtte derfor stå over. I stedet tok legen Eryximakhos ordet og beskrev Eros som todelt: «Den høye Eros i det sunne, den lave i det sykelige.» Aristofanes fikk deretter en ny sjanse og beskrev hvordan det angivelig fantes «tre kjønn» - mann, kvinne og «samkjønn», dvs. et helt menneske delt i to av Zeus som straff for menneskenes manglende respekt for gudene. Aristofanes hevdet at det moderne menneske søkte gjenforening med sin tapte halvdel, og Eros var den gud som førte beslektede mennesker sammen igjen. Tragediedikteren Agathon utla deretter Eros som den yngste av gudene. Men Sokrates korrigerte: Eros er kjærlighet til noe og gir følgelig uttrykk for en mangel; men visdom er skjønnest av alt, så når Eros er kjærlighet til det skjønne, må Eros være filosof, midt mellom vismann og uvitenhet. For også å få med kvinners syn, gis ordet til Diotima fra Mantineia, trolig en fiktiv skikkelse som var talerør for Platon. Diotimas syn var at Eros ikke var noen gud, men et bindeledd og en formidler mellom guder og mennesker, en daimon, dvs. slik man tenker seg engler i dag. - Hos Homer brukes ordet «eros» kort og godt om trang til mat, drikke og kvinner.[1]
Ifølge sagnet ble Eros unnfanget samme dag som Afrodite ble født. Gjest i gudenes gilde for å feire dette, var Poros («rådsnar»), sønn av Metis, et navn på den vingede, orfiske guden Fanes. Poros sovnet i fylla, og Penia («fattig») la seg hos ham og fødte siden Eros. Dette sagnet er kjent bare fra Platon, og skulle forklare Eros' vesen, sammensatt av en rådsnar far og en rådløs og korttenkt mor.[2]
Ifølge Platons dialoger møttes Sokrates og Faidros en dag ved bredden av Ilissos der den flyter gjennom Athen. Faidros kom fra et foredrag av Lysias, som fordømte eros som en uheldig ubalanse i sinnet pga det grunnleggende begjæret. Men Sokrates ble påvirket av idyllen langs Ilissos' bredder som bugnet av duftende blomster, og la vekt på Eros' guddommelig opphav som gjør ham til en høyere makt enn mennesket.[3]
Sofisten Pausanias påpeker at Eros' kvinnelige motstykke, Afrodite, hos Hesiod er «skumfødt», dvs. født med havskummet som mor og himmelen (Uranos) som far, så et mannlig element er hennes opphav, noe Pausanias oppgir som grunn til å lovprise kjærlighet mellom menn, homofili.[4]
Ferekydes fra Syros[5] - en tidlig filosof som Aristoteles regnet for noe av en sagnskikkelse[6] - skal ifølge Proklos ha skrevet at Zeus omskapte seg til Eros for å virke skapende. Slik kunne han sammenføye verdens motsetninger i vennskap (filia) og fred til en enhet.[7]
Eros ble sagt å være født samtidig med Afrodite, da Uranos (himmelen) og Gaia (jorden) ble skilt fra hverandre av Kronos. Før verdens begynnelse, i omfavnelsen til Uranos og Gaia var all den kraft som foldet seg ut i tiden, konsentrert. Denne kraften var Eros, og derfor mener noen at Eros var den første guden. Agathon hevdet Eros er den yngste guden; noen at han var Afrodites sønn. Forvirringen kommer av at Eros og Afrodite er en og samme guddom: Afrodite oppsto som frigjøringen og legemliggjørelsen av den Eros som til da hadde vært bundet av Uranos og Gaia. Eros ble angivelig et navn på Afrodites virkning og etter hvert oppfattet som en selvstendig guddom.
Mens Afrodite sto for den ytre, overfladiske skjønnhet, sto Eros for indre, intellektuell skjønnhet. Sistnevnte stod høyest i antikken, som når Sokrates, kjent for sitt stygge ytre, ble høyt respektert for sitt intellekt, skjønt dømt til døden for manglende respekt for gudene.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Tore Frost: «Platons kjærlighetsfilosof», Den platonske kjærlighetstanke gjennom tidene (s. 21-23), Gyldendal norsk forlag, 1974, ISBN 82-05-06258-7
- ^ Tore Frost: «Platons kjærlighetsfilosof», Den platonske kjærlighetstanke gjennom tidene (s. 24-25)
- ^ Tore Frost: «Platons kjærlighetsfilosof», Den platonske kjærlighetstanke gjennom tidene (s. 30)
- ^ Tore Frost: «Platons kjærlighetsfilosof», Den platonske kjærlighetstanke gjennom tidene (s. 21)
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «Ferekydes fra Syros» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. april 2025 fra [1]
- ^ Pherecydes of Syros
- ^ Tore Frost: «Platons kjærlighetsfilosof», Den platonske kjærlighetstanke gjennom tidene (s. 24)
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Eros – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Om «Eros» i Salmonsens konversationsleksikon fra tidlig på 1900-tallet (på dansk)
- Om «Eros» i Nordisk familjebok fra tidlig på 1900-tallet (på svensk)
